Søknad avvist

torsdag 19. mai 2016



| Pæretreet i Skien 19. mai 2016 |

Det snør i mai. Og det er vakkert, om mulig litt vemodig.
Det er siste gangen vi får være med pæretreet inn i en ny sommer. 
Snart skal de nye eierne få glede av denne plassen. Det finnes et pæretre 
i nr. 12 også. Men det er lite, og det vil ta mange år før det ruver slik 
som denne gamle frøkna.

Akkurat nå føles det også om det snør mentalt. Inngangen til pinsehelga
var lovende. Vi ventet på en godkjennelse fra kommunen for å utvide den 
eksisterende entreen slik at både en gang og et vaskerom kunne gjøre hverdagen
litt enklere. Et enkelt, men gjennomtenkt grep for å bevare den eksisterende boligen,
samtidig gi det et moderne løft i bakkant. Litt mer plass, litt mer lys inn.
Håndverkerne stod klare for å støpe mur. 
Tegninger tilpasset behovet.

Fredag 13. mai. Jeg er ikke overtroisk, men den datoen kunne
ikke passet bedre. Som en svart katt pilende over veien, lynte det inn en 
e-post fra Nesodden kommune rett over lunsj: 

«Se vedlagt saksfremlegg».

Jeg jublet inni meg, og tenkte at dette var den medvinden vi trengte nå.
(Se tidligere innlegg om prosjektet som ar endret seg mye siden vi startet)
Vedlegget var alt annet enn lystig lesning:

«... Tilbygg bolig - Fasadeendring uthus - Avvisning av søknad»

Jeg ble bare kvalm. Lunsjen smakte ikke lenger noe godt

Det er ingen selvfølge at man får gjøre som man vil, men jeg hadde
trodd at de grepene vi ønsker å gjøre med huset var verdiskapning og noe
som en kommune villig kunne hjelpe oss med. 



 | Avvisning på hvitt kopipapir... |


 I dag kom avvisning på søknad i posten også. Bare sånn for å understreke at det virkelig 
er sant. Prosjektet har stoppet opp. Og vi driver brannslukking for å se hvor vi skal sette neste steg.
Det er mange involverte som blir berørt, og det det er bare seks uker til vi må ut av huset vårt 
i Skien. Det hjelper desverre lite å lese brevet om igjen under det pæretreet. Det finnes ingenting
 mellom linjene. Bare svevende blomsterblader som plutselig føles mer irriterende enn vakkert.

Får vi ikke løsnet på floken, må vi tenke nytt. Tilbygget skal løse noen behov,
og får vi ikke godkjent tilbygg snarest må vi løse dette på mindre plass og på andre måter.
Alt går, men å skulle forkaste en så enkel og bra løsning koster ikke bare masse
tid og penger i arkitekttjenester som ikke blir iverksatt, men bestilte materialer
og vinduer må også settes bort. En stor skuffelse koster også mye for 
det mentale. Vi har ikke lyst å gi opp.

Søknaden vår, som er utført av svært profesjonelle KIMA, beskrives uforståelig 
nok for oss som «mangelfull». En helt ny søknadssrunde etterlyses, om det ikke kan oppklares 
på en noe mer muntlig måte. Det siste hadde gjort det mulig å gjennomføre prosjektet 
i løpet av sommeren. Det er lov til å håpe. 

Og selvom jeg ikke er overtroisk, så krysser jeg fingrene og alt som krysses kan 
i min noe nervete, lettere frustrete kropp for at vi snart får litt medvind. 
Vær så snill, ingen flere svarte katter i vår vei...!


| Hilde |


(Vann -og kloakk er et annet kapittel. Heldigvis er vi kun medforfattere her nå.
En fantastisk kyndig mann og et godt medmenneske har tatt over saken.
Mer om dette seinere.)





 | Lotta-Potta og Josefine nyter blomsterblader |

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

BÆREKRAFTIG RENOVERING / NUMMER TOLV © All rights reserved · Theme by Blog Milk · Blogger