SKATTEJAKT: AVLYST

fredag 29. april 2016


| Store fuktskader i bærekonstruksjon |

Vi drar fra et kaldt vinterhus som trolig fryser enda mer etter våre iherdige slåsskamper med
gamle tapeter, udefinerbare plater og vått rupanel. Haugen med avfall utenfor huset virker så stor
i forhold det lille huset. Nå overlater vi resten til Marcin Konieczka. (Jeg skal fortelle dere mer
om denne mannen seinere. Men han er flink. Veldig flink.)

Ja, jeg tror hus kan gråte...

Se tidligere onnlegg om «skattejakten»:
Sakttejakten: Kråkesølv

Skattejakten: Muskelsvinn

For etter et par dager kan Marcin fortelle at huset ikke er friskt. Selv han er overrasket
over hvor dårlig stand huset er i. Det pipler inn vann overalt. Et regnskyll avslører at konstruksjonen
 leder vannet inn i huset, og ikke utover slik den skal. Konstruksjonen er ikke bare svak på grunn av tidens
tann, den svikter på det tekniske også. Marcin kan med bare nevene plukke ned biter av
bærebjelkene. Nå står huset der med dyvåte, avmagrede skuldre og roper på hjelp.
Det gjør vi også.




| 2. etg et skrøpelig syn... |


| Vått og trist avfall |


| Sopp |


For selvom vi enda nynner til tankene om deilige sommerdager i nr. 12, så føles det så ufattelig tungt
at vi har kjøpt et hus som svikter i alle kanter. For jeg hadde jo sett for meg at jeg skulle stå på en
flekkete stige, men skaut på hodet, snekkerbuksa ruvende over saltvannsglade sommerbein og legge
et strøk maling eller to, sånn kjærlig over gammelt treverk. Men det kommer ikke til å skje.

Treverket er historie, og vi må tenke nytt. Bokstavlig talt.

I mellomtiden håper vi at kanskje vi ikke får stempelet som totalt naive, og tar saken videre til
forsikringsselskapet. Tilstandsrapporten viser til et gammelt hus, og en tidligere vannskade,
men dette er langt mer alvorlig. 

Nå gjelder det å glede seg over små glimt av positive hvileskjær, som at det var utrolig bra at vi ikke
flytten inn før vi begynte å rive i vegger og tak. For i soltunge august ble det sagt at «jo, dette huset
kunne man jo flytte inn nå, ...ta rom for rom...» Nei, vi er glad for at vi ikke var så naive.
Men forelskelsen får et kraftig slag i siden, og det er lett å dyrke
små, illsinte skyer av frustrasjon og kortvarig sinne. 

Inni meg gråter jeg sammen med huset.

Nå håper vi bare på at Marcin er det rette husdoktoren til å snu den tårevåte depresjonen.
Og jeg er hverken langsint eller deprimert av natur, så det er håp.

| Hilde |



| Mansard-tak i forfall |


| Det er håp i alt som gir lys...|

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

BÆREKRAFTIG RENOVERING / NUMMER TOLV © All rights reserved · Theme by Blog Milk · Blogger