Et huskjøp

onsdag 20. april 2016



Jeg har prøvd å nøste litt opp i historien om dette huskjøpet (les HER)
men det ville vært umulig å få med alle detaljene.

Etter mange urbane år i en deilig loftsleilighet i Oslo, pakket vi snippen og flyttet til Doffens hjemby
Skien. Det var mange faktorer som spilte inn. Drømmen om hus og hage (se noen bilder fra hagen
vår i Skien HER
) ble oppfylt, og vi fikk et roligere liv med de fordeler og ulemper det innebærer.


Savnet etter Oslo-gryta var ikke stort, og Telemarks sletter føltes som den havhorisonten vi egentlig
drømte om. Jeg omtalte det nye livet som eksotisk. Vakkert. Raust. Men etter noen år,
presset det likevel fram en nødvendighet forå gjøre opp status.

Så vi lot eventyrlysten styre. Vi begynte med den lille fjordarmen som leker seg innover mot
Telemarks lavland; Porsgrunn, Oklungen, Nyhavn, Bergsbygda... Hva med et stille øylivpå Sandøya?
Hva med småbruk på Stabbestad? Eller enda villere øyliv på Skåtøy? Vi Snuste på Nevlunghavn,
Stavern, Larvik, men merkelig nok førte de stadige finn-søkene oss nærmere Oslo. Vi besøkte
Torød og Tønsberg. Vi dro på mange visninger, og hvert lille sted med et snev
av potensiale fikk oss til å tenke nytt. Plante små drømmer.

Da vi endte opp i budrunde på et lite, overpriset hus med trang hage i tettbegygget strøk på Nesodden
og ikke fikk det, kjente vi på en lettet følelse. Vi måtte ta et skritt tilbake. Ønsket om å flytte ble
sterkere enn bedømmelseskraften. Det var jo ikke dette vi ville ha. Vi ville ha det huset med den
passe store hagen som kunne romme vårt liv med barn, katt og høner, og våre sporadiske, dog
 iherdige forsøk på å dyrke noe spiselig. Og vi ville ha sjøen i nærheten. Og Oslo. Var det utopisk?

Vi tok en pause. Vi plantet ankeret i nuet og omfavnet sommeren der vi måtte ta farvel med
en kjær mann. Svigerfar. Så med sorgen i kroppen, lett svalende av augustlufta vendte vi snuten mot
en siste
sommerhelg på hytta ute i Oslo-fjorden. Min kjære venn og tvillingbror viste meg
Aftenpostens boligannonser ved ankomst.

«Helårsbolig på toppen av Fjellstrand med fantastisk sjøutsikt»

Jeg orket ikke å ta i det. Men det lille, gule huset på saltvannsglade
papirsider fikk meg likevel til å kikke litt nærmere:

(Bildene er fra annonsen vist på finn. no og i Aftenposten,
lånt av Kroogsveen)









Underlig nok var det ikke solgt. Og megler var mer en villig til å ta en privatvisning med oss.
Jeg lot tanken flyte med seinsommerdagene, og tenkte ikke stort mer på det før broren min ringte fra
Drøbak-sundet: «Vi kan jo dra en tur innom? Ta en titt for dere..?»

Nølende svarte jeg ja, og kort tid etter kom det gispende inn meldinger med både bilder og jubelord.
Dette var jo akkurat det vi var ute etter? Var det ikke? 

En privat visning som bekreftet husets sjarm og utsikt, men også boligens forfall,
kom vi fram til at vi skulle legge inn et bud under takst. Megler mente at vi kunne flytte inn
og bo der under oppussing, men vi kjente på magefølelsen, boligrapportens noe nedslående
beskrivelse av tidens tann (dog positiv) og det faktum at det ikke var andre som var interesserte...:
Her måtte vi gjøre en god del, men vi kunne klare det!

- Og man klarer jo alt når man er forelska?!

Etter to uker med svett megling satt vi med den spede starten på en ny reise.

I november tok vi over huset, og jeg filte opp nøkler i gull.


| Hilde |








4 kommentarer:

  1. Dette er et fantastisk sted og et hus med stort potensiale som jeg vet du kan utnytte til det fulle!!
    Vi, kommer imidlertid til å savne dere 😘😘

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, kjære deg! Å, kommer til å savne mye med livet her også, men jeg det blir nok delvis i pose og sekk nå! Sees plutselig! Klem!

      Slett
  2. Du skriver utrolig fint og levende. Jeg følger reisen og heier på dere. Klem, Tea

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Tea! Og sååå hyggelig å høre fra deg! Varme klemmer + håp om at vi sees plutselig. Klemmer!

      Slett

BÆREKRAFTIG RENOVERING / NUMMER TOLV © All rights reserved · Theme by Blog Milk · Blogger